hits

10.01.2019

Det er med tungt hjerte jeg deler noen av mine tanker ang min mammas tragiske bortgang. Jeg savner henne hvert ett sekund. Det er n 3 mneder siden hun skulle inn fjerne en gallestein. En enkel prosedyre ble det sagt. Enkelt ble det ikke etterp.

Jeg kjrte henne inn p dagkirurgi midt p dagen den 10 oktober. Hun kom ut igjen ca klokken 16.30 med beskjed at inngrepet var mislykket. Etter bare 2 timer var hun s syk at ambulansen hentet henne. Hun havnet inn p kirurgisk avd. Jeg har selv jobbet i helsetjenesten, og det ante meg hva som var galt fatt. Dagen etter beskte jeg henne og spurte etter spesifikke prver, men fikk ikke svar. Jeg s allerede da at hun hadde ftt dette draget i ansiktet. Jeg mtte snu meg vekk for ikke vise min frykt og grt.

Hun hadde enn ikke ftt antibiotika. Dette ble et sprsml som har hengt p meg fra frste stund. Hvorfor fikk hun ikke pre medikasjon av antibiotika. Jeg leste meg mer opp i ettertid p nettopp dette inngrepet. Mamma skulle etter min egen mening aldri ha hatt denne type inngrep. Hennes helsetilstand tilsa dette samt alder.

Alt som kunne g galt gikk galt med mamma. Intensiven gjorde en formidabel jobb. Saken havnet hos pasientskade erstatning og fylkesmann. Vi fr jo henne ikke tilbake, og hverdagen er s bly tung komme seg igjennom. Det er s mye jeg skulle ha sagt til henne, vist henne. Vi hadde til og med planlagt road trip dette ret. Hjem til grden hvor hun vokste opp, beske gravene i bygda, se om hennes bror. Road trip med pappa blir det neste, vi skal bringe henne hjem, hjem til grden og bygda hun vokste opp i.

I dag kom telefonsamtalen fra sykehuset, saken snurrer, men jeg sitter med en flelse av at de fraskriver seg ansvaret,og at ingen "tabbe" har skjedd. Den strste taperen er mamma, og vi som er prrende. Flelsen  Mamma gikk igjennom 8 inngrep i en periode fra 10 oktober til 29 oktober. Da kan dere tenke hvordan et helvete er. Hun var delvis bevisst og visste at hun kom til d, hun var redd, lei seg. Jeg hrte hennes siste hjerteslag. S i sorgen blir maling en liten trst, men maleriene blir bare triste og fulle av sorg.

3 kommentarer

Vera Lynn

11.01.2019 kl.14:09

Etter ha lest det du har skrevet, blir jeg bde trist og sint. Trist for at din mamma ble behandlet snn, og over savnet ditt, men ogs veldig sint for at sykehuset ikke bare kan innrmme at de har gjort feil. Man fler seg s liten og overkjrt nr man m kjempe mot en snn overmakt.

Sender deg masse varme tanker 💖

sisselfish

11.01.2019 kl.21:34

Vera Lynn: Jeg er klar til ta "krigen" Takk for omtanken Vera

funderier

13.01.2019 kl.10:29

Dette var en helt gjennom trist historie, og spesielt tungt m det vre nr du vet det kunne vrt hndtert s mye bedre fra helsevesenets side. Men s er det ofte slik at man i klageprosesser med offentlige etater som oftest blir den tapende part. Lykke til med den videre prosessen.

Skriv en ny kommentar