FISH GIRL

Jeg har som sagt ordnet min egen loft stue. Som vist i tidligere innlegg. Nå har jeg også ordnet dette hos naboen. Trappa kom i dag og skal bli montert, så snart har jeg gjort dette prosjektet ferdig også. Noe jobb gjenstår selvsagt. Så her er bilde dryss.

Gelenderet får hyller inn mot loftstua. På det nederste bildet vises litt av det ene rommet som blir til kontor eller lignende. Døren til venstre er inn til en bod. Kommer tilbake med mer bilder når alt er ferdig. Murveggen valgte jeg å beholde, bare mørtlet i mellom der det trengtes mest, samt satte den inn med benarolje for å fremheve fargen i mursteinene. Syns selv det ble litt stilig. Selvsagt er det satt inn lys spotter i taket og i trappe oppgangen. Pipa ble pusset og malt opp igjen. Pernille panel fremhever en ren stil.

Med litt maling og fantasien i sving fikk kjøkkenet make over. Stolene er kjøpt på JYSK. For å utnytte plassen under trappen opp til tv stua lagde jeg en liten 2 seter. Gangen ble malt samt innkjøp av en liten benk og hattehylle fra JYSK. Syns det var smarte løsninger og stil rent ikke minst.

I DE FINERE KRETSER

Noen hviler på sine laurbær, mens andre igjen sliter for å komme seg fram. Hva har man egentlig igjen med å pisse andre oppetter ryggen i den forestand? Jo, man blir invitert inn i varmen hos sosieteten. Her kan man menge seg sammen med de vellykkede i samfunnet. Andre igjen slik som meg er heldig nok til å få tatt en titt bak fasaden. Kaotisk blir det til tider når man forsøker å være noe man ikke er født til. Et slitsomt liv med å tilpasse seg de underligste situasjoner.

En opera forestilling stod for tur på timeplanen. Finnes det noe verre enn skrikhalser og tåredryppende død?, og i den forstand at man blir plassert i en trang VIP bås med sutrende fine fruer? Det mest sørgelige er at kles koden er jo deretter også. Jeg måtte grave dypt i klesskapet etter en passende kjole for anledningen. En lang coctail kjole som ikke hadde sett dagens lys på lenge ble hentet frem fra glemselen. I et forsøk på å få glidelåsen igjen gikk det selvsagt galt. Noen ekstra kilo hadde fått pølseskinnet av en kjole til å bli altfor trang. Her var rådyrene gode. Kjolen måtte sys om i en fart.

Vel plasser i bås nummer 8 var utsikten upåklagelig. Utstyrt med ett sett ekstra opera briller skulle jeg ha muligheten til å få med meg forestillingen. Etter en lang natt foran sy maskinen kjente jeg at øyelokkene var faretruende tunge. Ikke kunne jeg ha med meg det jeg vanligvis hadde med meg på en kino forestilling. Pop corn, knott og en sjokolade. Med en velkomst drink i hånden var ikke nok for mitt vedkommende. Jeg trengte nok minst 5 stykker til for å orke denne kvelden. Tenk å være så velkommen og få drinker i lange baner. En alkohollikers drøm fant jeg ut.

Midt i andre akt av opera forestillingen kjente jeg at blæra var full, det var ikke lett å snu seg i denne trange båsen. Det som ikke skal gå galt går som sagt veldig galt. Brillene som lå på kanten forsvant over rekka og ned i salen til de mindre prominente gjestene. I det jeg flyttet stolen min ble det ene stolbeinet hektet fast i fruens kjole ved siden av, noe som ble oppdaget når forestillingen var over selvsagt. Det kalles et hendig uhell fra min side.

 Vel plassert tilbake etter å ha lettet blære trykket sovnet jeg i små korte doser. Ikke for at noen merket det heldigvis. Med Figaro i hjernen som sang skar jeg tenner, det blir som en plagiat sang som fester seg inne i hodet på en stakkar. Da teppet gikk ned for siste gang reiste hele salen seg, og vi i VIP båsene. Kjolen til fruen ved siden av meg minnet nå mer om et lillestrøm skjørt, neste stopp kløfta. Stolbeinet mitt hadde spist av henne kjolen rett og slett.

Glassene som nå var tomme veltet og knuste i alt oppstyret over en ødelagt Coctail kjole. Noe mindre kaotisk ble det da fruen skulle ut fra operaen, med ett fag av bås gardin som jeg hadde tullet rundt henne, kunne hun nesten minne om en tibetansk munk. Jeg fikk øye på opera brillene mine ett lite sekund før de forsvant med en gjest, hektet fast i en paljett jakke. Livet er slettes ikke enkelt, spesielt med så mange prominente i en bås.

I DE FINERE KRETSER DEL 2

Det er ikke alltid like greit å leve på solsiden har jeg funnet ut. Spesielt når man slettes ikke tilhører den øvre klassen i samfunnet. At man får en liten sneak a peek bak forhenget krydrer på en måte hverdagen. Når hendelsene står i kø gjør det hele litt mer moro, det er nesten som at det har gått en sport i det å bevege seg i de øvrige samfunnslagene. Alt med vekslende hell selvsagt. Jeg fant ut at det eneste som fungerte for meg var i disse selskapene var drinkene.

En invitasjon hadde kommet pr post 14 dager for ?The happening? Jeg hadde svært dårlig tid til å finne frem et passende kostyme. Faktisk, jeg hadde ingen ting av det denne styrtrike karen hadde bedt om. Jeg gikk i tenkeboksen i hele 2 dager før jeg endelig hadde løsningen. Jeg kunne alltids sy dette selv.

Da den kvelden kom var jeg på en måte Askepott, jeg var den stygge andungen som ble til en svane. Siden tidspresset hadde fått meg til å jukse med kostymet, var jeg ikke helt sikker på om at dette holdt mål. Første jeg gjorde før taxien hentet meg var å hyle ned en flaske billig skvalp fra polet. Rød vinen gjorde meg noe mer modig for den kommende kvelden. Lettere bedugget ble min entre ut av taxien den første tragedien. Jeg klarte selvsagt å trø ned underskjørtet på den massive kjolen. Jeg hørte lyden som ringte som en varselsbjelle, Titanic var på vei ned i dypet.

4 sikkerhetsnåler senere var underskjørtet på plass igjen. Sist jeg vaklet meg på høye heler raste jeg sammen som et korthus, jeg var som kua på travbanen. Denne runden passet jeg på at helene skulle holde meg på fote. Før jeg gikk inn på dette ballet tok jeg meg en liten slurk av en lomme lerke som var festet til strømpebåndet, hvem går vel rundt med nesten ½ liter lomme lerke i en liten veske? Ikke hadde jeg plass mellom brystene. Korsetten var stram nok, og jeg kunne vel med mine tyttebær på brett minne om Dolly Parton der og da. Skjønner ikke at folk klarte å bevege seg i ett slikt kostyme.

Første delen av kvelden gikk som den pleier. Katastrofene kom fortere enn hva jeg hadde ant. Kostymet mitt slo sprekker her og der, der fikk jeg igjen for å ha jukset. Ved første matbit var korsetten gått opp i oppløsning. Tyttebærene ble som rosiner i kostymet. Det ble ikke bedre da jeg fylte på med tørkepapir i bysten, klumpete og en merkelig fasong. Så da en uheldig gjest sølte drinken over tyttebærene/rosinene var katastrofen enda større.

Det største uhellet den kvelden var av en annen karakter. Hva kan egentlig gå mer galt enn å sanse inn en ny parfymeduft? Når man har på seg et kostyme som man ikke er vant med kan man fort hekte seg fast i en håpløs situasjon. I det jeg skal lukte hekter jeg meg fast. Parykken fra barokk tiden hektet seg fast i et armbånd med diamanter. Bedre ble det ikke da mannen til denne fine fruen skal hjelpe til. Perlene og diamantene haglet rundt ørene i det han ga en hjelpende hånd.

Med en parykk som minnet om en skurefille fikk jeg til slutt krabbet meg inn i transporten hjem igjen. Fyrverkeriet hadde noen klart å antenne 2 timer før det skulle skytes opp, jeg trodde at det var et askebeger ute jeg hadde slukket sigaretten min i, men akk så feil man kan ta. Livet i de finere kretser må være kjedelig eller hva?

I DE FINERE KRETSER

Perfekt tenkte jeg i det jeg kastet siste blikk på meg selv i speilet. Jeg var klar, så veldig klar til å gå i det fordømte selskapet. Bare tannpussen stod for tur. Jeg fomlet etter tannkremtuben og la en skikkelig dose med tannkrem på tannbørsten i det jeg skrudde på vannet. Jeg hadde selvsagt klart det igjen. Hostet og harket, tårene sprutet fra nysminkede øyne. Sminken rann i lange striper nedover kinnene, da jeg oppdaget håndrens tuben som stod parkert attmed tannkremtuben. Med sår munn og sminken på halv tolv kastet jeg meg ut av døren for å dra i selskapet med de prominente idiotene.

Jeg var som kua på travbanen i det jeg entret trappen opp til den fasjonable villaen oppe i åsen over byen. Høye heler var slettes ikke min stil, langt mindre sminke. Jeg kunne lukte hest og se ut som skogstussa selv på hverdagene, men i kveld skulle jeg være noe jeg hatet mest. Jeg skulle inn i de finere kretser.

Noen oppstivere hadde det blitt før jeg kom meg ut av døren hjemme, så noe bedugget klinte jeg på litt leppestift før jeg gikk inn. I det jeg passerte et speil skar jeg grimaser i vilden sky, jeg så nesten ut som en klovn der leppestiften var på noen plasser hvor den ikke hørte hjemme. Perfekt jeg? Langt der i fra. Vesken jeg hadde med meg hadde glidelåsen på et mystisk vi kilt seg på halvveien. I det jeg stod og rev og slet i den glapp taket. Knytt neven min kom som en Mike Tyson upper cut, traff ingen andre enn vertinnen som hadde kommet ut i gangen for å ønske meg velkommen.

På høye heler vaklet jeg litt før tårnet raste ned med full tyngde. Månelandingen ble på tvers av vertinnen som allerede hadde inntatt en horisontal stilling etter en upper cut. Omsider ble vi stablet opp på beina av butler og gjester. En saftig rød rose tredde frem i ansiktet til vertinnen, jeg rotet desperat ned i vesken min etter dekkremen. Med en knekt hel på den ene skoen kom jeg haltende inn til bords. Vertinnen hadde trukket seg tilbake til ladys room for å fikse på fasaden.

Under middagen var det alltid noen som hadde noe høytsvevende å si, etter x-antall drinker steg humøret mitt noe. Jeg var rett og slett bare best på å drikke fant jeg ut. Da hummeren ble servert var jeg igjen på villspor. Det sies at jeg er flink med hendene, men når det kommer til klør er jeg komplett klønete av meg.

En ny tragedie var på trappene da jeg satte muskelkraften inn for å få has på den ene hummer kloa. Med en spesial tang av et redskap knaste det faretruende og plutselig var det som om himmel og helvete stod i kok på samme tid. Kloa vrei seg ut av knipetangen, med en hastighet ingen kunne gjette forsvant den bort over bordet, raserte krystall glassene på sin ferd før den endelig stoppet i en utrigning ved enden av langbordet.

Livet i de finere kretser er ikke alltid like greit. Jeg finner de meget kaotiske til tider. Haltende inn i en taxi kunne jeg endelig senke skuldrene og være meg selv igjen. Tenk å leve et slikt høytsvevende liv uten noen form for humor. Jeg lo da i alle fall av denne kvelden. Det er nesten så jeg gleder meg til neste gang jeg skal entre de finere kretser.

Jeg har gått i lengre tid og erget meg over at det var noe tomt på kjøkkenet. Jeg fikk ideen om å lage til en slags barbord med bar krakker. Så var det bare å sette i gang. Hentet skrubein på IKEA, bordplate som jeg skar til, pluss 2 barkrakker fra JYSK pr stk kr 699,-

Jeg ble riktig så fornøyd med løsningen denne gangen også. Så nå har jeg fått tv oppå kjøleskapet som jeg kan se morgen nyhetene fra, og en ny flatskjerm på soverommet. Hva syns dere? Ble det en smart løsning på en tom plass?

En ny innflyttet nabo i nabo oppgangen var noe mer av den eksentriske personligheten man klarer å tygge. Jeg var sikker på at han led av multi diagnoser. Bokstavene stod i kø foran navnet hans. Denne personen var rett og slett en ; PAIN IN THE ASS. Tålmodigheten tok slutt en dag da det kom meg for øret at brann varslingssystemet i blokka ble utslått av gammel radioaktivitet fra nærliggende bunker fra krigens dager. Vennen til denne multi diagnose typen skulle på død og liv selge sine varer til mine kjære naboer. Dette måtte jeg sette en stopper for. Det hadde aldri vært lagret noe slikt her, fyren skulle bare selge varene sine og løgnene.

Jeg skrudde sammen deler av en kjøkkenvekt samt satte inn noen komponenter som var batteridreven, en liten knapp på siden som startet den hjemme snekra geigertelleren. Med led lys anordning samt en liten lav frekvens koblet til en kobber spole avga en lyd som minnet om at dette var ekte vare. Naboen skulle settes på plass. Ingen kommer her og kødder med de godtroende naboene mine, det er min jobb. Så en dag fikk jeg tak på denne kroppen fra nabo oppgangen. Jeg spurte om han hadde vært i det aktuelle området, hvorpå han bekreftet. Jeg dro så frem min geigerteller og scannet han. De ulte og tikket og nåla på kjøkkenvekta slo ut hele skalaen.

Senere på dagen kom det et team fra strålevern kontrollen i rom drakter. De la naboen i en slags telt tank og fraktet han vekk. Det kom meg for øret noe senere at mannen hadde vist tegn på stråleskader. Jeg var kjempe fornøyd da jeg pakket bort restene av klø pulveret. En liten notis avisa minnet om at det årets april spøk ble avslørt da strålingsvernet foretok en ny måling av mannen. Jeg fikk jekket ned naboen noen hakk. Noe mer radioaktivitet ble det ikke snakk om.

Viagra kroken var på farten som alltids, det var viktig å holde seg i form. Spesielt etter at et lårhalsbrudd hadde gjort han sengeliggende en stund, og hard fysioterapi hjemme fikk han omsider på beina igjen. I en alder av nesten 80 hadde han fått en ny vår og ungdom med de små blå. I tilegg hadde han påtatt seg å gå lufteturer med de små teppetisserne til en annen nabo. Da de første hestehovene tittet fram i dagen stod viagra kroken og tømte tanken med rynkete hender, og teppetisserne løftet det ene beinet og tømte sin blære over hestehovene. En fornøyd fru Abrahamsen tittet på dem fra kjøkken vinduet en morgen.

Sist det var trøbbel med hunder var nok heller hvem som hadde de. Møkk over alt, og så lystret de ikke eieren noe særlig. Jeg hadde ennå hundefløyten liggende. Viagra kroken kunne nok ikke utsettes for min terror nå. Han var ikke ungdom lengre. Han vannet bare hestehovene borti skråningen med de små premie teppe tisserne. Dessuten hadde han rykket opp til å passe en noe større hunderase. Irsk ulvehund lignet mer på en kalv, når den begynte å dra i båndet hang viagra kroken som et slips etter kalven. Ofte gikk de små beina hans som trommestikker i det loppedyret fant ut at han skulle mosjonere litt. Katastrofen kom en tidlig morgen, den hadde 4 bein og pels, det var en nabo katt som var kjent for å være en sloss kjempe i gata.

Kalven hatet katter, så da den fikk øye på nabokatten satte den fart. Jeg hadde på forhånd sett hva som kunne hende og øket innsatsen litt med å sende ut Homo sapiens homo politikeren et ærende for meg. I det viagra kroken kom susende 1 meter over bakken bak kalven hadde selvsagt Politikeren kommet ut av utgangsdøren. Først spant det en skrekkslagen katt over han, så kom sikkel berget halsende over han, grand finale ble da viagra kroken traff han som en bowling kule. Den presentable dressen til politikeren var ikke lengre så presentabel. Han lå langflat ned i søle dammen, våt og noe oppskrubbet. Fornøyd med underholdningen satte jeg små hestehover i vann i kjøkkenvinduet som jeg hadde plukket på den andre siden av blokka. Viagra kroken havnet heldigvis mykt mellom søppelsekkene ute på plassen. Dagen etter var kroken igjen på plass som hundepasser til de små teppetisserne.

I den skrivende stund mener jeg ennå at humor er viktig for oss mennesker. Ikke all humor faller helt i smak, jeg liker stort sett all form for humor, så sant den er innenfor rimlighetens grenser som man sier. Men, hva liker folket der ute av humor? Hva får deg til å trekke på smilebåndet? De fleste ler av f.eks gebiss humor, wc humor etc etc. Jeg for min del fikk en EUREKA opplevelse da jeg begynte å skrive HUMORDAGBOKA her inne. Til tider har den hånet meg, gjort meg søvnløs og ikke minst glad. Planen er nå å få skrevet de siste historiene for så å få den publisert. Siden jeg også bruker facebook har jeg egen gruppe der. Der skal alle mine innlegg ligge.

http://www.facebook.com/pages/Humordagboka/134030200009132#!/groups/254782951200698/

Noen av mine yndlings naboer ser altså slik ut.

Jeg ga meg i kast med en 30 dagers fortelling om TERNINGKAST, en gal gal humor som skulle gjennomføres med å leve livet etter noen terninger. Tenker dette kan bli et bi produkt om jeg skulle utgi humordagboka mi i bokform.

http://sisselfish.blogg.no/1316254716_terningkast.html

Hva får deg til å le?

Jeg har vært på handletur i Sverige. Da kom jeg over denne serien. Det er sluppet 2 sesonger av den. The last Chapter. Jeg har nå sett første serien, og vil si den er meget bra.

Bob Durelle (Michael Ironside), leder av Toronto-avdelingen av Triple Sixers, en av verdens største kriminelle motorsykkelklubber, har aldri vært mek­tigere eller mer inn­flytelsesrik. Han har ingen reell motstand, verken innenfor sin egen organisa­sjon eller utenfor, og politiet har ingenting å ta ham på. Men Bobs verden begynner å knake i grunnvollene da den internasjonale lederen av Sixers blir myrdet i hans nærvær. Dette er starten på en rekke hendelser som kommer helt ut av kontroll og truer med å knuse Bob: Bobs kone Karen (Marina Orsini) vil ta med seg barna og rømme fra den konstante voldstrusselen, derfor samarbeider hun med politiet for å ta Bob. Roots Racine (Dan Bigras) fremstår som en hjelpsom venn samtidig som han hele tiden undergraver Bob, og Bobs gamle venn Ross Desbiens (Roy Dupuis) dukker opp igjen og utfordrer herredømmet til Sixers ved å åpne en rivaliserende motorsykkel­klubb. Bob vakler fra den ene krisen til den andre, og den farlige livsstilen kulminerer med at sønnen Jonathan (Morgan Freeman) blir drept under et drapsforsøk på Bob.